3 verdenskrig og en myrderisk klassekamerat

Oi, hadde en helt rar drøm. Den var dum ):
Ikke tro du kommer til å skjønne en dritt når du leser...

Hele skolen min dro på skoletur til Polen med Laila og Erik lefsa (lærer fra gamleskolen min) som ledere. Vi kom frem, og elevene fikk gjøre som de ville. Jeg, Astrid, Karianne, Agnes, Marie, Marianne og Elisabet ville bli med lærerne for å se på leiligheta skolen vår skulle ha. Vi gikk til fjerde etasje i et stygt, gammelt hotellaktibygg og gikk inn en dør som førte til et svært rom uten noen flere rom. Hele skolen skulle dele denne leiligheten, eller hva jeg skal kalle det, og vi jentene synte rommet var ganske døvt. Ikke fornøyd i det heletatt. Det eneste som var der var et speil og et bord med en stol. Da gikk jeg mot vinduet for å se hvordan alt så ut, og det var en vakker utsikt mot en fin park der Tor Magnus, Ole Petter og Knut Espen holdt på med noe tull sammen.
Plutselig kom det en svær bombe smellende igjennom veggen på rommet vårt og jeg skvatt til. De andre jentene brydde seg ikke, og jeg gikk rundt og var urolig for hva som skjedde. Det ble skyting og mere nedbombing i byen vi var i, og jeg hørte fremmede stemmer som skrek og slo hverandre med våpen. Været ble helt grått og det begynte å regne. Så gikk Elisabet til vinduet og ble helt stiv. "Hva er det som skjer?" spurte jeg, men hun løp bare til de andre jentene og skrek noe til dem så de ble livredde. Jeg gikk imot dem, men rett forran meg kom det en ny bombe som gjorde et stort hull i veggen. Jeg ble redd. Hva var det egentlig som skjedde?

Så kom Erik Lefstad inn og satte seg på stolen vedsiden av bordet som var der. Jeg løp til ham og spurte hva som foregikk. Han fortalte at 3. verdenskrig hadde startet, og de andre skolefolka var i full krig med tyskerene. Jeg ble urolig og tenkte på Ole Jørgen, at jeg ikke hadde sett ham siden vi hadde kommet. Jeg gikk til vinduet, og så en bombe komme imot meg. Jeg løp til siden og PANG - det smalt bare én meter vekk fra meg og jeg ble redd. Jeg gikk et hjørne av rommet, for der trodde jeg jeg var cirka trygg. Men jeg gikk fort til en annen plass, for jeg fikk øye på Tor Magnus, Ole Jørgen, Eirik, Jon Gunnar og mange andre fra klassen utenfor i hagen. Jeg løp bort til vinduet og ropte på dem. "OLE JØRGEN!" de så alle på meg, og Tor Magnus sa "Hanna, vi skal ordne dette. ALLE SAMMEN NÅ, ANGRIP!" så løp de med stokker vekk, slik at jeg ikke kunne se dem lengre. Jeg gråt. Satte meg ned og så på høgresiden av meg. Der var Laila. Hun stod ved et vindu og stirret tomt ut i luften. På venstresiden av meg stod jentene. Astrid, Karianne, Agnes, Marie, Marianne og Elisabet. De stod i det hjørnet jeg hadde stått i sted. Alle kjemperedde og gråtende. Plutselig smalt det. Jeg snudde meg og der var Laila borte. Bare et stort smadret hull, der hun hadde stått. Laila var blitt sprengt i luften. Jeg gispet og snudde meg mot jentene. Jeg var livredd. Og plutselig smalt det - jentene var blitt sprengt av en svær bombe de også. Jeg ble stiv av skrekk. Jeg bare stirret. Stirret på det tomme stedet som var blitt knust og ødelagt.

Men så sluttet bombingen utenfor. Og skytingen. Og skrikene. Og hylene. Alt ble stille. Jeg reiste meg og så ut vinduet. Solen kom frem og en stemme kom over byen vi var i: "Tyskland har trekt seg tilbake. Gratulerer med seieren". Jeg hoppet av glede, og løp ut. Alene. For alle andre i leiligheten hadde jo blitt myrdet. Men det var ingen ute heller. Så jeg gikk og gikk og gikk, til jeg kom til huset der Ole Jørgen og familien hans bodde. Jeg ringte på. og Ole Jørgen åpnet døra. "HEEI!" sa jeg og nermest hoppet på ham. Han smilte. Så gikk vi inn til stuen hans. Han fortalte at dette var feriehytta til familien hans men nå var det bare han og moren hans som var der. Moren var på kjøkkenet. Men så måtte Ole Jørgen på fotballtreninga si, så jeg skulle bare vente til han kom igjen. "Hvaa!? Du har nettopp vert i krigen og nå skal du ut og spille fotball? Du må ikke, fortell hva som skjedde, hvordan gikk det" - jeg bablet i ett sett men så stoppet han meg med å gi meg et kyss. Jeg ble helt stille og smilte. Så gikk han.

Jeg satte meg bare i den hvite soffaen for å vente på ham, da Eirik kom inn. Han sa han samarbeidet med Fanny med et skoleprosjekt, over telefon. Så han satte seg vedsiden av meg og ringte Fanny for å snakke med henne imens han ordnet tegningen sin. Jeg ble forundret siden Fanny var jo to år eldre enn ham, men jeg gadd ikke bry meg så mye. Så fikk jeg øye på et hvitt, vakkert piano som stod der. Jeg hadde utrolig lyst til å spille på det, men turte ikke i tilfelle moren til Ole Jørgen ville ha fred og ro. Så satt jeg der bare da og så på at Eirik tegnet på prosjeket. Plutselig kom Michael bak meg sa "HEI!" og klemte meg. "Hahaha, hei!" sa jeg som først ble veldig skremt men så glad. "Joiner dere meg og Ole Jørgen til strandpartyet?" spurte han oss og jeg og Eirik ble med ham.

Vi måtte gå et stykke for å komme frem, men tilslutt ble det jo. Vi måtte gå igjennom en stor skog med masse masse rare og merkelige dyr. Svære edderkopper og fluer var der, blant annet.
Da vi kom ned til stranden, sa Michael at han måtte hente Ole Jørgen som var på trening, og Eirik ble da med ham. Så jeg ventet da der på stranden. Det var en meget vakker strand med perfekt badeplass og plass for grilling og soling. Og havet var ganske vakkert å se på. Helt stille og SÅ blått hav hadde jeg ikke sett før. Det var så fint og rolig der, og siden det ikke var noen andre der, la jeg meg like greit ned for å hvile litt før de kom. Men jeg skulle ikke sovne. Det hadde jeg bestemt meg for.

Men selvfølgelig sovnet jeg. Og da jeg våknet var det fult party der. Og Michael og Ole Jørgen satt på to steiner litt vekk fra meg. Jeg reiste meg og gnidde søvnen ut av øynene - selv om jeg trodde jeg ikke hadde sovnet og gikk mot dem. "Hei" sa jeg litt surt og så imot de to guttene med solbriller og badeshorts. "Heihei" sa de litt for selvgode. "Har jeg sovnet?" spurte jeg dem. De svarte ikke. "Ole Jørgen, har jeg sovnet?" han svarte ikke. Så spurte jeg en gang til, og da litt surere og fikk svaret nei. "Dere lyver!" sa jeg og gikk skuffet vekk. Ole Jørgen løp etter meg og sa "Jaja, okay da. Beklager. Du sovnet". Jeg så sint på ham og sa "hvorfor vekket du meg ikke?", han så angerfull ut og sa at han ikke visste hvorfor. Vi begynte en krangel, der jeg kjeftet mest på ham for at han løy og sa jeg ikke hadde sovnet. Jeg løp sorgfull og skuffet inn i skogen igjen og håpet Ole Jørgen fulgte etter. Det gjorde han ikke.

Dyrene i skogen var ganske merkelige. Det var store insekter som var på størresen av høgden min og mange reptildyr som lusket i buskene. Jeg holdt meg rolig imens jeg gikk for ikke å gjøre dyrene sinte da jeg hørte Knut Espens stemme. Jeg gikk imot den og fikk raskt øye på ham. Han stod der med to fremmede jenter - en med blondt, langt og vakkert hår og en med brunrød glansende kort hår. Begge jentene var kledd i lette klær og de var usedvanlige pene. Knut Espen hilste og spurte om jeg ville bli med å hugge treet de holdt på med. Men da gikk jentene vekk, så det ble bare jeg og Knut Espen igjen. Vi hugget ferdig og han fikk meg i godt humør igjen. Så gikk vi ut ifra skogen igjen og opp på veien. Men da skjedde det noe jeg aldri hadde ventet. Ole Jørgen, Michael og de to jentene jeg ikke kjente kom løpende i full fart imot oss. De løp omkapp. Jeg så spørrende på Ole Jørgen som bare hevet skuldrene og smilte. Så satte den blonde jenta seg på ryggen til Ole Jørgen og den rødhårde på ryggen til Michael. Så løp de omkapp slik. Jeg ble sint - mest fordi kjærsten min dret i meg - men også fordi han holdt på med de to pene jentene. Knut Espen ville også bli med på deres lek så han gikk også fra meg.

Trist gikk jeg igjennom den skumle skogen igjen og ned på stranden. Det var ingen der nå, og det likte jeg godt. Jeg satte meg ned med på en stor stein med føttene slengende utenfor så de så vidt rørte ved vannet. Og gråt.
Men så kom Michael bak meg, jeg var helt uvitende over dette, og prøvde å skubbe meg uti vannet med et digert BØ og et slag/dytt. PANG sa det. Jeg kjente slaget og dyttet.

(virkelighet:)
Jeg gispet høøøyt og sperret opp øynene. Karianne stod ovenfor meg. Hun hadde slått til meg med en pute for å vekke meg. Klokka var blitt ti og vi måtte stå opp for å komme oss til byen tidligst mulig. Alt var en drøm. Jeg var helt klam og svett og kjente tårevåte kinn. TAKK FOR AT DU VEKTE MEG KARIANNE.